Delerne – en flott gjeng

Mine følgesvenner på Twitter er en flott samling med betraktere, kommentatorer, nyhetsformidlere, underholdere,  researchere og bloggere som deler sine observasjoner, meninger, egen og andres kunnskap pluss alt det andre jeg ikke kommer på i denne lange setningen.

Twitterkulturen – noe langt større enn en sær nisjekultur

Det vi egentlig snakker om her er en dugnadskultur. En betakultur. En kunnskapskultur. Kall det hva du vil. Vi snakker ikke bare om Twitter. Vi snakker om en samfunnsutvikling. Kall det gjerne for et paradigmeskifte. Vi snakker ganske så sikkert om Einar Gerhardsens aller våteste dugnadsdrøm.

Delingskulturen – markedets og det offentliges store utfordring

Det jeg egentlig hadde tenkt å blogge om i dag var kommunenes utfordringer med tanke på å åpne seg og legge forholdene til rette for delaktighet. Her snakker vi om den virtuelle kommunen med e-forvaltning, e-demokrati og e-borgere. Vi snakker om kjempeutfordringer der kjernen handler om ekte og oppriktig forståelse av delingskulturen. Dette vet de. Og. Dette jobber de med. For deg som ønsker å sette deg inn i dette, anbefaler jeg boka;  Mot den virtuelle kommunen av Baldersheim, Haug og Øgård. Ta også en kikk innom Slideshare der Petter Bae Brandtzæg deler sitt foredrag: Delingskulturen – et paradigmeskifte for offentlig virksomhet og Svein Erik Wilthil deler sitt foredrag: eKommune – lokale strategier og mulige veivalg.

//

Nå. Straks ett år etter jeg forelsket meg i Twitter forstår jeg at jeg egentlig har forelsket meg i en flott gjeng med delere, i selve delingskulturen og i alle de nye utfordringene vi står ovenfor.

//

Hva med deg?

Mødre er også drømmemålgruppen for de fleste markedsførere. De tar de fleste kjøpsbeslutninger i husstanden, og vil de kjøpe noe – så blir det kjøpt. (Sånn er det i alle fall hjemme hos meg … og kona blir ikke mor før om en måned!)

Hvordan mediebruken endrer seg etter man har fått barn

Skal du selge eller markedsføre til mammer må du vite hvor du skal legge innsatsen.

Her er en undersøkelse fra eMarketer som viser hvordan amerikanske mammaer har endret mediebruken etter de har fått barn:

Ikke les dette som at halvparten slutter å lese aviser. Noen gjør sikkert det, men undersøkelsen spør om “Use less”.

Det er jo ingen sjokkerende nyhet at folk har mindre tid til mediekonsum etter at de har fått barn, og derfor ser mindre på TV og leser færre aviser. Det er heller ingen overraskelse at en bruker “mom-centric social media” mer etter at en har født enn før.

Men det som ER interessant er at bruken av sosiale medier skyter fart etter fødselen. (tenker mom-centric + mainstream). Og det bør vi ta med oss når strategiplanene legges.

NB: Min mening er at sosiale medier må med i strategien, men det må ikke ta over strategien.

Hvor mye er du villig til å betale for denne gitaren?

1000 kroner? 10 000 kroner? 100 000 kroner?
(Skriv summen ned på en lapp før du leser videre.)

—–
Litt mer info:
Fabrikat: Gibson Les Paul.
Bygget i Nashville.

Se litt nærmere på den:

Den er jo ganske fin, er den ikke?

Enda mer info:
Det tar ca 100 timer å bygge denne gitaren. Det involverer 7 høyst spesialiserte fagdisipliner og et lokale som holder konstant 45% fuktighet. Dette for at treverket i gitaren skal beholde spenning og klang.

Hva tror du er en fornuftig pris for en håndlagd Gibson Les Paul? 25 000? 50 000?

Hva om jeg forteller at dette er en spesialversjon og at det kun finnes 25 gitarer som denne i hele verden?

Det er forresten en “Jimmy Page Custom Les Paul“. Spilt på og signert av Led Zeppelin-legenden Jimmy Page.

Photo av peter ashworth 2010

Hva tror du en slik gitar selges for? Og hvor mye er du villig til å gi når du nå vet litt mer om denne gitaren?

Vi skal ta opp tråden om litt.

Lær opp kunden – ta bedre betalt!

Poenget med dette lille tankeeksperimentet er å vise at jo mer informasjon du gir om produktet/tjenesten du selger – jo lettere er det å selge. Og jo lettere er det å forsvare en høyere pris.

Kunder aner ofte ikke hvor mye det du selger egentlig skal koste. Hvis du serverer en pris uten å lære kunden hvorfor prisen er som den er, så vil du bli møtt med skepsis.

Det gjelder også med priser som oppfattes for lave. “Kebab til 20 kroner …?” Tro meg; det har du ikke lyst til å spise!

Så min oppfordring er: Be din mest kverulerende kompis om å stille deg til veggs angående det du selger. Hvorfor er prisene slik de er? Hvorfor bruker du ikke billigere ingredienser? Hvorfor bruker dere så mye tid på X og Y? Hvorfor gjør dere det på den måten? Hvorfor – hvorfor – hvorfor?

Bruk det du lærer av den øvelsen til å forbedre produktpresentasjonen/salgspitchen/tekstene på websidene.

HUSK: Folk lurer på mye mer enn du tror. De kjenner ikke deg. De kjenner ikke produktet ditt. Og de har ikke tenkt å bruke veldig mye tid på å gjøre research. Du må gi dem svarene de leter etter

Bli kvitt salgspitchen

(Dyktige selgere må ha meg unnskyldt. Det er de dårlige salgspitchene jeg vil til livs.)

I stedet for å smøre på med adjektiver, flåsete salgsargumenter og påstander om at “vi er ledende innen…. ” – lær opp kunden! La han forstå hvorfor han skal velge deg og betale den prisen du forlanger.

Gjør som disse dyktige virksomhetene: Forklar “HOW WOOD BECOMES MAGIC”, hvorfor kaffen du lager er den beste eller hvordan dine tjenester sparer kunden for bekymringer.

Det er ikke sikkert de kjøper av deg, men de forstår i alle fall hva de skal se etter når de skal velge.
—
Ok – Nå kan du ta frem lappen du skrev i starten av dette blogginnlegget.

Prisen for en standard Gibson Les Paul er ca 5500 dollar (33 000kr).
En Jimmy Page Custom Les Paul koster 25 000 dollar (150 000kr)
En signert Jimmy Page Signature Les Paul selges for 80 000 dollar og oppover (420 000kr)

PS: Verdens dyreste gitar er en standard Fender Stratoscaster, signert av en rekke gitarhelter og solgt til inntekt for Tsunami-ofrene for 2,8 millioner dollar …

Selv bruker jeg WordPress mye både i jobb og privat, og blir stadig mer glad i plattformen. Og det er det flere grunner til:

1. Det trenger ikke å koste deg noe

Det er flere ulike måter å lage en blogg eller en nettside på. Men trenger du virkelig å kode fra scratch, eller investere i en kostbar publiseringsløsning når du like gjerne kan laste ned WordPress (gratis) og installere det på en server? Det finnes tusenvis av maler, eller “themes”, som hjelper deg i gang.

2. Du har et solid community rundt deg

WordPress er ikke en “nisjegreie”. Flere millioner nettsider – fra små til gigantiske – bruker WordPress. Det finnes haugevis av utviklere, programmere og designere som hjelper til med oppsett, konfigurering og videreutvikling.

I tillegg til dette finnes det egne dedikerte fora til WordPress-relaterte spørsmål. Sjekk for eksempel ut WordPress sine egne offisielle supportsider.

3. Du kan velge mellom tusenvis av themes

Som jeg nevnte i forrige avsnitt: Det finnes et stort community. Flere driver egenutvikling av nye themes, eller du kan velge blant de tusenvis av eksisterende temaene. Det finnes også såkalte “premium themes”, som koster litt (vanligvis i sjiktet $20-70). For gratis-themes, ta en titt på Free Themes Directory.

4. Plugins og widgets gjør det enklere

Så snart du har satt opp det tekniske og installert et theme, kan du gå i gang med å tilpasse siden. Dette kan du gjøre enkelt ved å legge til nye eller fjerne plugins, eller såkalte “widgets”. Det finnes nesten 10,000 plugins å velge mellom i Plugin Directory.

5. Det er brukervennlig og fleksibelt

WordPress har stor fokus på brukervennlighet. Det krever ikke noe spesiell teknisk innsikt å håndtere en WordPress-side. Administrasjonsgrensesnittet er enkelt å betjene. For de mer tekniske er løsningen svært fleksibel med tanke på endringer i stilsett (CSS) eller scripting (php).

Erfaringer med WordPress? Del dine tanker ved å kommentere bloggbosten!

• Hvilke funksjoner du savner?
• Hvilke designgrep du mener bør gjøres?
• Hvilket innhold du savner?

Hva nå enn du føler mangler eller kan gjøres bedre: Bruk kommentarfeltet til å fortelle oss hva som er smart å gjøre!

Premien:
De 10 beste og de 10 dårligste ideene premieres med en SVÆR klem og et eksemplar av den OL-inspirerte mixtapen “Kåres Kanadiske Kanonlåter”.

NB: Vi er allerede i gang med interaksjonsdesignet, så vær rask!!

Markedsføring.

Det som riktignok er relativt nytt, er måten hver og en av oss på en enkel måte kan synliggjøre meningene våre. Dette bidrar blant annet til at forbrukers makt fort blir forsterket, og dette kan skje i løpet av minutter. I seg selv er dette et spennende fenomen, som blant annet gjør det vanskelig å opptre arrogant, uærlig eller å levere dårlige produkter. De fleste av oss er i bunn og grunn er tjent med dette. Men det finnes også muligheter for annonsørene å effektivt nå ut til forbrukerne.

Så ekspertene dukker opp

Når et nytt fagfelt oppstår, er det like naturlig at enkelte, så å si fra dag en, påberoper seg rollen som eksperter. Fordi de har interesse for fenomenet, som i bunn og grunn kalles internett. Da jeg rundt tusenårsskiftet ble kjent med web som medium, var det “Webdesign” som var det store begrepet. Det var lett å kalle seg webdesigner i og med at det ikke er en beskyttet tittel, og mange inkludert meg selv, gjorde etterhvert dette.

Et fint design er ikke nok

Da webdesign ikke lenger var populært fordi man innså at et fancy design i seg selv ikke var nok, oppsto SEO (Search Engine Optimisation). Her hevdet Samtlige aktører at de kunne øke plasseringene i søkemotorer. Selv om arbeidet hovedsaklig besto i å gjøre om dårlig kode til god kode, tilordne gode trefford og skaffe linker fra nettsteder med høyere anerkjennelse. SEO har lenge vært god butikk, og er det fortsatt.

Så hvorfor ikke bare fortsette med SEO?

SEO fører til at de som har de beste ressursene til å betale for linker, får de beste plasseringene. I praksis, vil dette i ytterste konsekvens si at når du foretar et søk, vil den som har brukt mest penger på å komme høyest, nå deg som forbruker. Det er et enkelt regnestykke å finne ut at du på denne måten ikke alltid får det mest relevate resultatet.

Søk vil endre form

Søkemotorer har alltid konkurrert om å gi det mest relevante søkeresultatet. En av grunnene til at Google er markedsledende er at de oppleves bedre enn konkurrentene til å gi relevante søk. Men hva har dette med sosiale medier å gjøre, foruten at Google nylig har lansert både Wave og Buzz?

Facebook, Youtube og twitter

De mest sentrale sosiale mediene (eller rettere sagt et knippe av dem). Facebook har begynnt å generere store mengder trafikk til eksterne nettsteder, og er langt på vei til kunne å konkurrere med Google. De sosiale mediene har et ledd de automatiske algoritmene til Google i stor grad mangler, nemlig folks meninger. Se for deg at du får valget mellom en link som ser plassert ut, i forhold til en som er tidligere er besøkt og anbefalt av en bekjent. Hvilken ville du klikket på?

SMO – Social Media Optimisation

Det hersker vel liten tvil om at de sosiale mediene står for tur og anses for å være den nye gullgruven. I tiden fremover vil mange forsøke å ta seg grovt betalt for å tilby strategier som i bunn og grunn ikke dreier seg om annet enn å bruke sunn fornuft. Bare husk å ha det i bakhodet at det hypede begrepet “sosiale medier” i bunn og grunn ikke dreier seg om annet enn helt ordinær markedsføring.

—
Abonner på Kuttisme via rss

Dette rådet handlet først og fremst om:

1. Muligheter for designtilpasninger
2. Kommunikasjon med medlemmer versus tilhengere
3. Hvordan vise “ansikt utad”

Dette er i seg selv spennende, men tross alt konkrete og håndterbare valg. 

Etter å ha tenkt litt grundigere så jeg at det først er når vi  skal vurderer hvordan bedrifter (eller organisasjoner) kan registrere og forvalte sine Facebook-investeringer dette virkelig blir utfordrende.  Utfordringen bunner i at Facebook ikke gir mulighet til å opprette en egen bedriftsprofil. De forholder seg kun til enkeltpersoner i tillegg til at ingen enkeltperson kan registrere mer enn en brukerprofil hos Facebook.

Det finnes riktignok noe som kalles Facebook Business Accounts, men i realiteten er dette en usynlig privat brukerprofil som kun kan benyttes til å administrere og drifte Facebook-sider, annonser og kampanjer.

Dersom du allerede har en vanlig Facebook-profil er du nødt til å slette denne før du kan registrere en såkalt Facebook Business Account. Forvirrende? Helt enig! Dumt? Så absolutt!

Slik formulerer Facebook sine betingelser rundt dette:

>> Her er originalen

Dette betyr at alle bedrifter/ organisasjoners aktivitet på Facebook må registreres av en privatperson og forvaltes av privatpersoner denne delegerer til.  Det finnes absolutt ingen muligheter til å registrere en Facebook-profil basert på  juridiske navn og organisasjonsnummer. I min verden legger dette opp til risky business som raskt kan bli til gråsoner og kostbar advokatmat.

Jeg har stor tro på Facebook som markedsføringskanal og ser helt klart at vi kommer til å bygge og forvalte store verdier i denne. At alt dette skal skje via ansattes private Facebook-profiler synes jeg er som å leke butikk.

Derfor spør jeg:  Legger disse uproffe Business Accounts opp til tikkende Facebook-bomber? Eller har vi kontroll på situasjonen?

For egen del vurderer jeg å avvikle min personlige Facebook-profil slik at jeg kan etablere den nest verste løsningen, Facebooks såkallte Business Account. Liker ikke å gjøre dette, men har jeg noe valg – utenom å jukse? Og. Juksekontoer har jeg ingen tro på.

Hva mener du? Hvordan forholder du, din bedrift og dine kunder seg til disse utfordringene?

Hva bør vi gjøre?

—
Økt trafikk på nettsiden er altså hva de fleste bruker som måltall.

Er det smart?

Tja.

Det er jo gøy å få besøk, er det ikke?

Sosiale medier handler om å bygge omdømme

Jeg syns IKKE at økt trafikk til nettstedet er noe godt mål.

Hvis trafikk er målet kan du bare legge ut bilde av Angelina Jolie naken.

Trafikktallene må i tilfelle kombineres med konverteringsmål. Det er ikke noe poeng å få mye besøk til et nettsted om de forsvinner uten å ha lest noe, kjøpt noe eller på andre måter utført en atferd som bringer oss litt nærmere våre forretningsmessige mål.

Men for meg handler sosiale medier i virksomhetssammenheng om omdømme – om kundelojalitet og crm. Jeg har skrevet om det i blogginnlegget Sosiale medier og CRM.

Omdømme er vanskelig å måle med å se på klikkdata. Kanskje er økning i “return visitors” et brukandes nøkkeltall for lojalitet? Eller en økning i konverteringsraten til “return visitors”?

Kanskje, men omdømme handler først og fremst om kundene sine intensjoner. Hva de planlegger å gjøre. Det finner du ikke ut ved å se på klikkene fra i går.

Jeg tror det er best å bruke, eller i alle fall supplere med tradisjonelle kundelojalitetsmålinger. Altså spørreundersøkelser av typen Norsk Kundebarometer. Questback (disclaimer: IXD jobber med dem) er flinke på slikt.

Hva mener du? Kan webanalysetall gi godt nok svar på om du har lykkes med sosiale medier?

Lær mer: Eivind Savio har et fint blogginnlegg om KPIer.
—-
PS: Spar tid ved å abonnere på Kuttisme via RSS og følg oss gjerne på @Kuttisme_blogg

Men det har den ikke.

Webanalysen blir feil

Årsaken til at jeg har lagt inn en annen URL på dette innlegget er at jeg ved en tilfeldighet oppdaget noe grums i webanalysen.

Jeg hadde akkurat publisert innlegget
“En vanlig misforståelse som fører til tapt salg og frustrerte brukere”
og wordpress ga den URL-en
http://www.kuttisme.no/2010/01/12/en-vanlig-misforstaelse-som-fører-til-tapt-salg-og-frustrerte-brukere

Som vanlig tvitret jeg om den og brukte bit.ly til å forkorte URL-en.

Egoet mitt liker å sjekke hvor mange som har lest innlegget så dagen etter åpner jeg Google Analytics, og ser denne listen over ‘Toppinnhold’:

213 sidevisninger. Ikke så altfor mange, men greit nok.

Men egoet mitt liker også å se hvor mange som har klikket på bit.ly-linken så jeg sjekker den også:

What the …? 234 klikk og 213 sidevisninger? Her er det noe som ikke stemmer.

Normalt vil ett klikk være lik en sidevisning, og selv om twitter gir en del trafikk så er det unormalt at en så stor andel kommer derfra.

Jeg stuper inn i Analytics igjen og finner ut at det jeg trodde var én side i realiteten var 5:

Æ-Ø-Å vises ulikt i ulike nettleserversjoner

Årsaken til at den ene artikkelen blir til 5 ulike sider i analytics er (så langt vi kan se) at ulike nettleserversjoner ‘rendrer’ ulike erstatninger for de norske tegnene. De mest moderne versjonene klarer å vise orginal-URLen, mens de eldre erstatter ø-en med %C3%.

Konsekvensen for meg er ikke så alvorlig. Jeg skriver stort sett om ting som interesserer meg uansett.

Men for et nettsted som beslutter hva de skal jobbe med/satse på ut i fra hvilke sider på nettstedet som er mest populære – ja, da kan dette være forretningskritisk.

Sjekk analysen for “dubletter”!

Andre grunner til å ikke bruke Æ,Ø,Å

Jeg utfordret utviklerne våre til å komme opp med flere grunner til å ikke bruke norske tegn og de ga meg to:

1. Backend-problemer.
   Når nettleseren endrer URL-en så setter det også nye krav til at ditt backend-system klarer å vise frem den siden nettleseren spør etter.
2. Utenlandske tastaturer.
   Det finnes få ting som er så irriterende som å forklare hvordan en skriver “Kåre” til en utlending, og kanskje har du kunder og brukere som av en eller annen grunn ikke kan skrive æ,ø,å på sitt tastatur.

Andre argumenter for og imot?

Første gang jeg så det syntes jeg designet var bra og ideen god. Så god at jeg ville sjekke nærmere. Det første jeg gjorde var å kikke innom SarcMarks about us.  Der fant jeg disse tre salgsargumentene:

1.  People will, from time to time, be sarcastic.

2. They need a way to write and punctuate it.

3. For centuries, questions and exclamations have had their own punctuation marks.  It’s time that sarcasm is treated equally!

Da jeg leste dette var det to ting som skurret:

For det første: Hvorfor bygger de på begrepet sarkasme? Er ikke ironi bedre? For det andre: Finnes det ikke skrifttegn for sarkasme?

Google er min venn og det tok ikke mange søkene før jeg ble overbevist om at SarcMark slettes ikke kommer til å bli  The official, easy-to-use punctuation mark to emphasize a sarcastic phrase, sentence or message.

Tabbe 1: Feil navn – umulig å posisjonere

SarcMark har valgt et beskrivende og forklarende navn. I utgangspunktet er dette en smart navnestrategi.  Det er enkelt å forstå hva det går ut på i tillegg til at det er enkelt å huske. 

Den store feilen er at de satser på sarkasme i stedet for ironi. De har garantert sett at det allerede eksisterer mange forklaringstegn for ironi og vet ganske så sikkert at IronyMark ville vært et langt bedre navn. Men. IronyMark eksisterer allerede som begrep. Noe det har gjort lenge. Kjært barn har mange navn og det finnes også avarter som IronySpot, Snark og Zing. Dette handler kort og godt om å signalisere denne typen undertone/metabudskap – i tekst.

Selv om både sarkasme og ironi handler om å si noe og mene noe annet dreier sarkasme seg om å være uvennlig mens ironi handler om vennligsinnet tørrvittighet. Altså. SarcMark versus IronyMark = uvennlig versus vennlig.

Tabbe 2: Feilaktig historiefortelling

SarcMark bygger sin historiefortelling på at det aldri har eksistert forklaringstegn for sarkasme. Dette er faktisk feil og ved å bygge sin markedsføring på en feilaktig fortelling går de glipp av muligheten til å lykkes ved å basere seg på den sanne historien. Denne tabben understrekes også ved at de henter sitt design fra et tidlig prinsipp for metabetydning i skriftspråk. Her ser du det arabiske (venstre) og det armenske (høyre) spørsmålstegnet som begge er benyttet til dette. 

Alle tanker er som kjent tenkt før og jeg har naturligvis ingenting i mot kreativ nasking og nye koblinger. Jeg synes imidlertid at SarcMark i det minste burde ha fortalt historien om poeten Alcanter de Brahm (bildet). Han lanserte tross alt point d’ironie som et omvendt spørsmålstegn (bildet), allerede i slutten av 1800-tallet. I samme slengen kunne de ha nevnt Henry Denham som lanserte the rhetorical question mark allerede på 1500-tallet.

Tabbe 3: Betalingsvegg og dårlig teknisk løsning

SarcMarks forretningsmodell går ut på å selge merket for 2 dollar, i tillegg til å merchandise klær. Det de hittil har lykkes med er å få en hel del presseomtale. Dermed har de i beste fall lagt grunnlaget for å kunne melke en hype. Men de jobber i kraftig motbakke – også fordi de tekniske løsningene ikke fungerer tilfredsstillende. 

Forslag

Vi trenger ikke SarcMark. Vi har allerede massevis av alternative emoticons som ligger klar til bruk – på alle tastatur. Dersom vi vil nyansere mellom ironi og sarkasme synes jeg vi skal bruke blunkefjes for ironi og geipefjes (tongue-in-cheek) for sarkasme. Tounge-in-Cheek er et tegn som består av bindestrek og parantes slutt, der bindestreken illustrerer tungen, ikke nesen. Blunkefjes kjenner vi alle. For å samkjøre disse tegnene synes jeg vi skal bruke blunkefjes, uten bindestrek, for å beskrive ironi. Da står vi igjen med disse nyanserte skrifttegnene:

Hva mener du?

Tror du SarcMark kan lykkes med å bli det offisielle tegnet for sarkasme?

Har vi i det hele tatt bruk for å merke ironi og sarkasme?