Kulturfelleskap
Hvorfor sammenligner jeg en 780 kilometer lang, spansk grusvei med en 3 år gammel internettjeneste? Jo. Fordi jeg opplever fellestrekk mellom Camino-kulturen og Twitter-kulturen. Fellestrekk som representerer store utfordringer for dem som vil utnytte Twitter kommersielt.
Caminoen (veien) er “skiltet” med gule piler.
Dette bildet tok jeg på vei inn mot Astorga. En av mine spanske favorittbyer. Veldig bra Albuergeu.
Camino de Santiago versus Twitter: Subkulturene
Camino de Santiago er en eldgammel pilegrimsvei. Den snirkler seg gjennom fantastisk landskap – tvers over Nord-Spania. Fra St. Jean Pied de Port i øst til Santiago de Compostela i vest.
For noen år siden gikk jeg 30 mil av denne pilgrimsveien, fra Leon (byen) til Santiago. Det går fortsatt ikke mange dagene mellom hver gang jeg tenker på opplevelsen(e) og menneskene jeg møtte.
Hvert år er det rundt regnet 100 000 som gjennomfører, minst 10 mil, av denne ruten. 10 mil er minstekravet for å få “bevis”. Noen sykler, noen rir – men de aller fleste og bruker bena. Noen hundre nordmenn gjennomfører – årlig.
Altså. Her snakker vi subkulturer. Som pilgrim tilhører jeg subkulturen som starter alene, bruker bena og tar turen av ikke-religiøse grunner.
På Twitter tilhører jeg subkulturen som ser på Twitter som en anledning til å komme i kontakt med nye mennesker som overlapper med mine interesser. I bunn og grunn faglige interesser. Jeg tilhører altså ikke den gruppen som bruker Twitter til å pleie gammelt vennskap (…som, nostalgien på Facebook).
Camino de Santiago versus Twitter: Korte møter. Respekt og høflighet
Caminoen er full av korte møter, opplevelser og historier. Kall dem gjerne “140-tegns-møter-opplevelser-og-historier”. Forutsetningen for at dette skal fungere – er gjensidig respekt og høflighet.
Grusveien passerer utallige landsbyer og “hamlets” og det er opplagt viktig å vise respekt og høflighet når en passerer rett gjennom folks hverdag. Brautende og uhøflig oppførsel hører ikke hjemme der. Tilsvarende er det i møter med andre pilegrimer. Masing, gnåling og klaging passer rett og slett ikke inn.
Twitter minner meg om dette. Brautende og uhøflig oppførsel – masing, gnåling og klaging – passer rett og slett ikke inn – på andres skjermer.
Camino de Santiago versus Twitter: Felles interesser – hjelpsomhet og delingskultur
Pilegrimene deler en håndfull interesser. Den absolutt viktigste dreier seg rundt føttene. Føttene – og råd som hjelper for vonde føtter – er alltid et tema. Livet er behagelig enkelt på caminoen. Dersom hjelp trengs – gis hjelp. Dersom noen mangler vann – gis de vann… Det handler også om kunsten å ta i mot.
Twitter minner om dette. Interessefeltet som deles – i “min twitterkultur” – handler stort sett om (markeds)kommunikasjon. I mange former og avarter. Her hagler det med gode råd og vink, pakket inn i en vennskapelig atmosfære.
Camino de Santiago versus Twitter: Kommersialisering
Caminoen er viktig for menneskene i Nord-Spania. 100 000 mennesker legger årlig igjen nok penger til at steder – som aldri ville ha overlevd uten pilgrimene – overlever. Den som går snitt på 2,5 mil – daglig – vet alt om at mat og drikke er viktig. Uten de utallige familiedrevne kafeene ville ikke dette fungert. Uten de billige herbergene (albergues) ville det heller ikke fungert. De dyre apotekene – er også nødvendige. Men stort mer enn dette – trengs ikke. Camino de Santiago er svært sårbart for ytterligere kommersialisering. Dette merkes spesielt i løpet av de 10 siste milene – der “turistpilgrimene” dukker opp. Ikke et vondt ord om disse. De skiller seg bare ut.
Her er det jeg ser helt klare fellestrekk mellom Camino de Santiago og Twitter. Fellestrekket som representerer store utfordringer for dem som vil utnytte Twitter kommersielt. Og – for Twitters mulighet til å overleve.
Selv “blokker” jeg nye followers – daglig. Grunnen er at de fremstår som kommersielle og brautende. I løpet av 140-tegn får jeg umiddelbart følelsen av at de ser meg som lettlurt. Ekkelt. Og. Vips! Bort med dem!
…
Så.
Hvordan skal de som vil utnytte Twitter – kommersielt – kunne lykkes?
Jeg har ikke svaret.
Har du?
…
Sagt om caminoen:
Blisters on the Camino are the he problems of life. To continue walking despite blisters produces both pain and joy. A life without problems is like a Camino without blisters: it’s a dream and a tourist route, but not life.
Bilder fra caminoen
4 kommentarer til "Hva er likheten mellom Camino de Santiago og Twitter?"
Hei Alf Tore,
Morsomt og bra innlegg.
Tror du er inne på svaret allerede i blogginnlegget. Kommunikasjon er det som teller. Markedsføring er for all del bra, men på en platform som twitter (og sosiale medier forøvrig), kreves det innpass først.
Skap kontakt basert på genuin interesse, tilby hjelp (linker, forslag, gratis ebøker osv). Markedsføringen tror jeg skjer naturlig i denne prosessen. Når du er på innsiden av en gruppe (community) kan tiden være inne for å selge, men da må det gjøres på en måte hvor dine følgere (på twitter, blogger eller annet) har forståelse for at dette er noe du tenker at de kan ha nytte av, og at du grunnlegger godt hvorfor tar på deg salgshatten. Chris Brogan er flink på dette, og legger alltid inn en parentes hvor han forteller om sin tilknytning til et produkt han støtter, eller hvorvidt klikk på en link gjennom siden hans vil føre til at han tjener noen slanter.
Personlig reagerer jeg også raskt de som umiddelbart skal selge meg noe. Det er mennesker jeg ikke bryr meg om å følge, og i noen tilfeller blir det blokk også.
- Lars-Christian Elvenes
Takk for hyggelig kommentar og interessant innspill!
Hei Alf Tore.
Bra artikkel med gode og interessante sammenligninger, som jeg støtter og deler. Når det kommer til kommersialiseringen av twitter – tjene penger på nettsamfunnet – så tror jeg det handler om prinsippene i den historien du forteller. Man må være aktiv, lytte til samtalen, inngå dialog og tilføre verdi. På den måten skaper man troverdighet som gjør at man senker terskelen for kommersiell påvirkning. Steinar Olsen i Stormberg gjør en bra jobb med å fremstå tydelig med sine verdier og holdninger – som jeg er sikker på gjør at hans merke får både oppmerksomhet og tillit i et kjøpsøyeblikk. Nå må det sies at twitter er enn så lenge et lite marked med sine knappe 40.000 medlemmer, men når bedrifter og merkevarer ser verdien i å kommunisere og tilby tjenester og varer på en elegant måte, vil dette skape en mer allmen bruk av twitter.
Hvis en bedrift har en tydelig profil på nett som sier at her vil du få nyttig info, men også tilbud kun til de som følger oss på twitter, så tar man et bevisst valg og er åpen for påvirkning og kjøp – på tilsvarende måte som de som benytter seg av Caminoen aksepterer at det er tilbydere av mat og drikke langs ruten, som for dem er relevante. Det er en balanse en hver bedrift må finne ut av – men det handler om å ta kunden sin på alvor og mest av alt tilføre verdi gjennom den dialogen man får gjennom twitter.
Godt skrevet artikkel, med fin paralell til et aktuelt tema for mange bedrifter i Norge.
Hei Alf Tore,
Jeg kjenner meg igjen i det du sier om ditt syn på Twitter. Jeg fikk en aha-opplevelse med dette når jeg nylig begynte å jobbe bevisst med å knytte flere kontakter med likesinnede på Twitter. Jeg begynte å dele tips, linker og blogginnlegg på min Twitterprofil, og ikke i løpet av ganske kort tid fikk jeg en morsom kommentar fra en av mine “vanlige” venner (som også var på Twitter). Kommentaren gikk i retning av at jeg hadde blitt en nerdetwitter. Hyggelig kompliment fra en god venn altså. Jeg valgte faktisk å blokkere min venn fra Twitter. Fordi jeg han ikke passer inn? Nei, fordi jeg ser en vesentlig forskjell i bruken av Twitter fremfor Facebook. Jeg deler aldri blogginnlegg, eller webdesigntips, med venner. Blokkeringenn er for å “verne” ham mot mine nerdetips. Ok, jeg har ikke vært veldig aktiv på Twitter før, så for meg er det enkelt å begynne på “blanke ark”. Min blokkerte venn har en stor porsjon humor, og jeg vet at han er takknemlig for å slippe mine webdesign-nykker. Noen mennesker er på Twitter for å møte venner. Altså venner de allerede kjenner fra før. Og dette er strålende. Men jeg ser altså på Twitter som en flott plass å knytte nye kontakter med likesinnede.
Hvilke baktanker har vi da med å “utvide vårt nettverk” på Twitter? Jeg tror mange stiller seg nettopp dette spørsmålet.
Jeg har lyst til å dele noen inspirerende poeng fra boken “Trust agents”, som jeg nylig leste (ja, retter sagt hørte via iTunes som lydbok). I boken tar man opp dette med å knytte kontakter med andre i samme bransje. Konkurrenter omtales som kolleger. Dette er en knallbra holdning synes jeg, og jeg har valgt å gå hodestups ned i den. Pat Flytt fra smartpassiveincome.com snakker også om dette. Han er 100% “transparent”, og snakker mer om andre mennesker enn seg selv. Hvorfor? Fordi ingen er interessert i å høre om deg! Vi vil oppleve deling. Vi vil ikke bli solgt til. Det er en hårfin balansegang mellom å dele et blogginnlegg som man selv har skrevet, og å “selge” det. Jeg kjenner på dette dilemmaet selv. Boken Trust Agents sier at virkelige gode “content creators” alltid vil bli oppdaget. Et oppslag i lokalavisen er faktisk ikke et bevis på at du har “fått det til”. 20 kommentarer på et av blogginnleggene din er et bevis. 5 av dine facebookvenner som slenger koselige kompliment for et blogginnlegg som du selv har delt for dine venner betyr ikke at du har skrevet en god artikkel. 10 retweets er derimot et godt tegn.
Twitter kan være en strålende plass å knytte kontakter. Jeg henviste nylig en kunde til to webdesignere som jeg har funnet via Twitter. Hvorfor? Fordi de er flinkere på wordpress-design enn meg. Tenk om noen gjør det samme for meg en dag? Eller for deg?
Oi, dette ble lenger enn forventet. Takk for et spennende blogginnlegg. Jeg har lest dine artikler noen ganger før, og har sans for “kuttisme”-begrepet ditt. Minner meg om “dont make me think” av Steve Krug (Må leses!). Han snakker varmt om å kutte bort unødvendige ord og innhold.
Mvh
Alexander