Utfordringen blir da å lage pene bannere som beriker innholdet på hver enkelt side slik at de ikke irriterer.

1. Problemet er som regel ikke at banneret klikkes på. Problemet er at den som eier kampanjen ikke sørger for å ta imot sine kunder som kommer via klikkene. På en side jeg jobbet for var det flere av annonsørene våre som sa opp avtalen med følgende begrunnelse: “Det kommer mange via klikkene, men de kjøper jo ingen ting”. Hallo? Altså, annonser skaffer deg kunder i butikken, men du må selge varene dine selv.

2. Annonser legges ut på irrelevante sider. Å annonsere for bleier på en bilportal er like dumt som å reklamere for sportsbiler på en side for gravide. Men å reklamere for bilstoler eller store familiebiler kan lønne seg på beggge.

3. Annonsene er rett og slett usynlige. Spreng formatet og finn på noe nytt! Alle som har vært litt på nett får installert et filter på øynene som gjør at all grafikk på 468 x 60 pixler og 468 x 468 bare seiler forbi.

4. Kjør på med bling bling. Ingen ønsker å “forsøple” sidene sine med glorete annonser, men det er ingen tvil om at hysteriske farger og voldsomme animasjoner er klikkutløsende. Bare spør Netthandelen. De prøvde seg med et kostbart byrå som lagde dritlekre annonser, men klikkprosenten gikk rett i dass, og byrået ble sagt opp. De gikk tilbake til sine egne “stygge” bannere, og kurven smalt opp igjen på ett døgn. Og det var svaret på spørsmålet ditt.

Jeg har skrevet en del om de vurderingene her:
http://www.kuttisme.no/2007/08/07/hva-er-en-god-klikkpris/

Dessverre er det alt for mange annonsører som legger millioner av kroner på store norske nettsider uten å spore den faktiske effekten av dette. Uansett om dette er en brandingkampanje eller en ren salgskampanje, må man være såpass kreativ at man greier å spore en eller annen hendelse på sin side.

Å konstatere at en kampanje er en suksess kun fordi click trough raten er høy og en nettside får mye trafikk er farlig. Det er konverteringen til salg, leads etc. som virkelig er den interessante måleverdien.

Igjen støter vi på utfordringen, at nettet krysser de tradisjonelle grensene. En bannerannonse kan være alt fra en sisteleddsplakat (altså en plakat utenfor butikken) eller starten på en profilkampanje (ref Fretex). Og utfordringen er størst for sistnevnte. Annonsene deres blir som en magasinannonse mellom salgsplakatene, samtidig som den aldri vil eller skal bli godtatt som noe redaksjonelt (grensen mellom vg og annosene for sehor.no er ikke allverden).

Et sted (jeg burde husket hvor) gjorde noen et poeng av følgende: Norske medier har spesielt store bannerformater. Det har gjort at vi i større grad enn andre lands byråer har tenkt kreativitet og utforming i selve banneret, heller enn i neste trinn. Tankegang av typen “hemmelig avsender, mouseovereffekter etc”.

Kanskje er den tiden på hell?

Jeg blir ikke forundret om vi kommer til å se flere bråkete/enkle/selgende bannere med tydelig avsender, etterfulgt av påkostede kampanjesider. Vi ser det vel allerede. Ennå har ikke et banner vunnet Sølvtaggen i 2007.

Og det trenger ikke nødvendigvis være negativt. Nettet er, såvidt meg bekjent, større enn selv 768×400.

Jeg stiller bare spørsmålet slik at folk tenker seg litt om før de pøser penger ut.

Jeg undres stadig over bedrifter som pøser penger ut på bannerannonsering før de satser mer på f.eks. e-postmarkedsføring og søkemotorannonsering…

Boligbannerannonser på eiendomssidene til finn burde f.eks. fungere. Eller hva kp?